Sommerferien er over for i år og no e det kvardag igjen for mang.
I år har min sommerferien vorri krydra med tur te Frøya, tur te Kreta og litt hjemmekos. Og selvfølgelig vart ferien preget av det som skjedd den 22.07.
Det var en ganske merkelig følelse å sett på Kreta og høre folk diskutere Norge og hendelsen der på mang språk og sjå at alle tv-kanaler over hele verden hadd fokus på "mitt lille land" og et menneskes grusomme handlinger og mange menneskers tragedie. Innholdet i feriedagan endra sæ fort fra å diskuter temperatur, solkremfaktor og sånn vanlige sol-og-bad-saker te plutselig å bestå tå samtaler om menneskesyn, hat vs kjærlighet, tolleranse, demokarti, politisk engasjement, ytringsfrihet, terror og sorg. Og roser. Mengder av roser - som vaks for kvar gang vi slo på tv og såg bilde heimantifra.
Vi 3 satt klistra te tv i tre daga og fatta egentlig ikke helt at det va sant alt som kom opp på skjermen av bilda og historier. Hadd det herre virkelig skjedd i vårres land? Vi va som alle andre sjokkert og satt med tusen spørsmål som vi prøvd å få svar på. Vi har itj fått svar på alt enda og kanskje får vi itj svar på alt heller. Det e så ufattelig og det e så svært.
I huset her har sangen "Til ungdommen" vorri en kjent og kjær sang som vi hørre rett som det e.
(All som har hatt befatning med folkehøgskole kjenne den sangen godt.)
Den va brukt i borgelig konfirmasjon te gutan og vi hadd den i bryllupet vårres og innholdet i teksten e godt kjent for oss. Den ha gidd mæ styrke mang en gang.
Men no kom det tvbilda som forsterka innholdet i teksten og gjor den enda vakrer enn før - enda trister enn før - enda mektiger enn før og itj minst, gjor mæ enda mer bevisst på ka som e viktig for mæ. Det va ganske sterkt å opplevva, men godt på samme tid. Det e my styrke og trøst i en god tekst og en fin melodi.
I ettertid vil det så vis sæ om vi virkelig klare å still opp for all som opplevd marerittet på kroppen. Skrekk, sjokk og sorg bruke lang tid på å blekne. My lenger tid enn vi kanskje regne med. Mang folk går tøffe tider i møte i lang tid framover pga det her. Æ håpe vi andre klare å gi dem den styrken dem treng for levva videre - ikke bare eksister. Æ håpe dem får omsorg fra omgivelsene sine så dem fortsatt klare å kjenn kjærlighet og varme og at dem ein dag igjen klare å kjenn glede. Æ håpe aller mest at dem en dag får tebake sin fred og ro så dem kan sovva godt om natta og våkne te en mårra som faktisk e te å levva med. Æ e sikker på at vi andre som itj e så berørt må gi my og leng for at det her såret ska vær litt mindre ondt for dem som e verst ramma.
Da e det bare å håp at vi har tålmodighet te det.
I år har min sommerferien vorri krydra med tur te Frøya, tur te Kreta og litt hjemmekos. Og selvfølgelig vart ferien preget av det som skjedd den 22.07.
Det var en ganske merkelig følelse å sett på Kreta og høre folk diskutere Norge og hendelsen der på mang språk og sjå at alle tv-kanaler over hele verden hadd fokus på "mitt lille land" og et menneskes grusomme handlinger og mange menneskers tragedie. Innholdet i feriedagan endra sæ fort fra å diskuter temperatur, solkremfaktor og sånn vanlige sol-og-bad-saker te plutselig å bestå tå samtaler om menneskesyn, hat vs kjærlighet, tolleranse, demokarti, politisk engasjement, ytringsfrihet, terror og sorg. Og roser. Mengder av roser - som vaks for kvar gang vi slo på tv og såg bilde heimantifra.
Vi 3 satt klistra te tv i tre daga og fatta egentlig ikke helt at det va sant alt som kom opp på skjermen av bilda og historier. Hadd det herre virkelig skjedd i vårres land? Vi va som alle andre sjokkert og satt med tusen spørsmål som vi prøvd å få svar på. Vi har itj fått svar på alt enda og kanskje får vi itj svar på alt heller. Det e så ufattelig og det e så svært.
I huset her har sangen "Til ungdommen" vorri en kjent og kjær sang som vi hørre rett som det e.
(All som har hatt befatning med folkehøgskole kjenne den sangen godt.)
Den va brukt i borgelig konfirmasjon te gutan og vi hadd den i bryllupet vårres og innholdet i teksten e godt kjent for oss. Den ha gidd mæ styrke mang en gang.
Men no kom det tvbilda som forsterka innholdet i teksten og gjor den enda vakrer enn før - enda trister enn før - enda mektiger enn før og itj minst, gjor mæ enda mer bevisst på ka som e viktig for mæ. Det va ganske sterkt å opplevva, men godt på samme tid. Det e my styrke og trøst i en god tekst og en fin melodi.
I ettertid vil det så vis sæ om vi virkelig klare å still opp for all som opplevd marerittet på kroppen. Skrekk, sjokk og sorg bruke lang tid på å blekne. My lenger tid enn vi kanskje regne med. Mang folk går tøffe tider i møte i lang tid framover pga det her. Æ håpe vi andre klare å gi dem den styrken dem treng for levva videre - ikke bare eksister. Æ håpe dem får omsorg fra omgivelsene sine så dem fortsatt klare å kjenn kjærlighet og varme og at dem ein dag igjen klare å kjenn glede. Æ håpe aller mest at dem en dag får tebake sin fred og ro så dem kan sovva godt om natta og våkne te en mårra som faktisk e te å levva med. Æ e sikker på at vi andre som itj e så berørt må gi my og leng for at det her såret ska vær litt mindre ondt for dem som e verst ramma.
Da e det bare å håp at vi har tålmodighet te det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar